The Contenders feirer 30 år!
Etter noen få vellykkede spillejobber i fjor – 2017 – ble det helt klart: The Contenders will return in 2018. Det er hele 30 år siden bandet startet opp og det skal markeres med nye låter og spillejobber. Les Musikkbloggens anmeldelse fra konserten på Buckleys i Oslo – og tidligere omtale fra 2010 om albumet «Radioland».
Solørs tøffeste gutter rir igjen – 25 år etter
(The Contenders på Buckleys – onsdag 8 mars 2017)
http://www.musikkbloggen.no/2017/03/solors-toffeste-gutter-rir-igjen-25-ar-etter/
På veien inn til Oslo i går kveld sklei jeg gjennom snøvær og slaps med bilen full av musikken til Rockpile og Tom Petty. Da jeg kjørte den samme veien for 25 år siden hørte jeg ofte på The Contenders og The Traveling Wilburys på kassett i bilen. I går var jeg på vei for å høre og få et gjensyn med The Contenders i levende live på Buckleys. Dette bandet hørte og så jeg et utall ganger på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Jeg må innrømme at jeg var en smule spent på hvordan de skulle låte nå, om lag 25 år etter jeg sist hørte dem live.
Det som møtte meg på Buckleys var særs spilleglade menn, som attpåtil var forsterket med et par blåsere. The Contenders strålte foran et fullsatt lokale og låt som jeg hadde håpet, tett og tøft som den gang da. På en måte kan man kanskje si at de fortsatte der de slapp – på norsk! Hele gårsdagens sett gikk unna på morsmålet, med unntak av noen strofer på engelsk her og der. Brødrene Bjørn og Stein Kulseth i front, var i storform og struttet av spilleglede. Bjørn på gitar og vokal, og Stein på tangenter og vokal, Arnfinn Tørrisen gitar, Odd Eirik Fleischer bass, Per Ivar Stræte trommer, var kveldens besetning. De to blåserne fikk jeg dessverre ikke med meg hva het.
The Contenders var for meg et av de store bandene når jeg var i tjueåra, jeg husker fortsatt konsertene på Skarnes og Kongsvinger, men også konserter på ærverdige Cruise Café. Og nå også på Buckleys. Denne typen musikk vil aldri slutte å funke for meg. Gitarbasert boogierock/pubrock gjør meg sabla glad. Og The Contenders får det til å funke, også med norske tekster. I tillegg til sine egne låter, gjorde de også mange store låter av andre på norsk – som når Chuck Berrys «Promised Land», var blitt til «Hvor Sola Aldri Går Ned» fremført på god gammal Dave Edmunds vis. Vi fikk høre låter som «Indianere» og «Blå Duett». Låter fra skiva Radioland hadde fått norske tekster, låter som «I Ain’t Never» («Jeg har aldri») og hiten «Radioland». De bød også på en knalltøff versjon av den eldgamle låta «Deep in the heart of Texas» som nå heter «Midt neri svære Texas».
Jeg beit meg spesielt merke i at de også stilte med noen helt nye låter. En egen låt som het «Feber» og en som het «Trua på kjærligheten» som er en ny oversettelse av Nick Lowe sin «Peace Love & Understanding». Jeg tenkte i mitt stille sinn, at om de fortsatt skriver nye låter, så finnes det kanskje et lite håp om at The Contenders vil dukke opp igjen flere ganger i fremtiden.
Etter konserten fikk jeg et par ord med Bjørn Kulseth, som kunne fortelle at det var veldig moro å stå på scenen med denne gjengen igjen, og han ville ikke utelukke at det ville komme noen flere spillejobber i fremtiden, altså utover de som allerede er planlagt. Neste mulighet til å høre The Contenders er nemlig allerede neste uke. Da spiller de på hjemmebane på Flisa i Solør.
Så da gjenstår det bare å rope det ut: Vi vil ha mer, vi l ha mer, VI VIL HA MER!
Rune Torsteinsen, Musikkbloggen 2017
Om albumet «Radioland»
I skyggene bak en rekke glitrende norske utgivelser de siste årene så skjuler det seg to brødre ved navn Stein og Bjørn Kulseth. På slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet spilte de i et band som het The Contenders, som ga ut en av 90-tallets beste singler – nemlig “Radioland”. Brødrene Kulseth er sterkt delaktige i de kritikerroste platene til Roy Lønhøiden, og Bjørn Kulseth står bak plateselskapet NorskAmerikaner.
Men før dette spillte de sammen i The Contenders. Dessverre et kortlivet band, men likevel et band som klarte å sette spor etter seg i norsk musikkhistorie. The Contenders ble startet som et hobbyprosjekt når The Act, hvor Bjørn Kulseth satset ganske stort, ble oppløst i 1987. De var blant annet husband på legendariske Cruise Café i Oslo – som var et mekka for Americanainteresserte (eller Roots, som det het den gangen – siden Vidar Lønn Arnesen for evig og alltid har ødelagt Country-betegnelsen i Norge).
Den første, selvtitulerte, platen deres var en streit rockeskive, som tidvis kan minne om Rainmakers, og tidvis tidlig Stephen Ackles – på grunn av boogie-woogie tendensene på en del låter.
Men så giret Contenders kraftig opp og lagde Radioland. I studio hos Kai Andersen i Athletic Sound ble det pusset og skrudd og flikket og koret til den store gullmedalje. Platen kom ut i 1992, og da den kom ut (på LP selvsagt) spilte jeg den så i filler at jeg har måttet kjøpe en ekstra kopi. Tidlig på 90-tallet var altså Contenders mitt norske favorittband, og når de ga ut “Amors Bil” i 1993 ble de også booket til å spille i det store teltet på Stampesletta på Lillehammer under oppladingen til OL i 1994. Som oppvarmere for deLillos. Jeg mener fortsatt Contenders leverte himmelhøyt bedre enn deLillos den kvelden, som fortsatt fløt TUNGT på “Neste Sommer” bølgen. Og som stor deLillos-fan så sier det sitt. I ettertid så hører man jo tydelig at platen er ujevn, den inneholder samtidig en rekke sterke låter – og Radioland står frem som en av de beste singlene i min etterhvert rikholdige platesamling i hvertfall.
Radioland er glitrende produsert, og det er ikke uten grunn at anmeldere døpte dem for Traveling Contenders den gangen. Det har mange likhetstrekk med Traveling Wilburys, og koringen sitter som ei kule. “Ride Away” er også en innertier, det er også Rock’n’Roll Hurricane, før plata får en liten nedtur med “You’re So Swell” og “Cause I’m With You”. “Hoodoo Town” er siste spor på side 1 (jada, dette er en LP), og er en seig bluesrocker, som er meget god. Side to starter med “Saturday Roadhouse Fight”, “Payday” og “Hit That Thang”, som er Og et stadig tilbakevennende tema er biler, bilkjøring, fredagskveld og fest på lokalet.
Contenders kom jo fra Flisa, og for de fleste på landsbygda i Norge så er dette kjente saker. Jeg husker at jeg leste et intervju med Contenders etter innspillingen av “Amors Bil”, der de fortalte at de tok med råmiksen ut i bilen og hørte den på bilstereoen. Funket det ikke i bilen så var det tilbake til tegnebrettet. Side 2 fortsetter med den aldeles glitrende balladen “What A Man Wanna Know”, før de finner frem igjen boogie-woogie taktene fra forrige plate med “I Ain’t Never”.
Tom Petty & Traveling Wilburys referansene er ganske så tydelige, og i 1992 fikk Contenders varme opp for Tom Petty på de to gigene hans i Sverige under hans (foreløpig) siste Europaturné. Alt i alt en utmerket plate, og et steikande godt gjenhør fra platebunken! Du finner sikkert en kopi på din lokale bruktsjappe… plata solgte over 15.000, så en del av disse er nok fortsatt i omløp. Eller gå til Spotify eller iTunes.
Musikkbloggen, 2010