The Contenders med nylig comeback med albumet «Motorvei til månen», med 12 låter, 9 skrevet av brødrene Stein og Bjørn Kulseth, samt en norsk versjon av Nick Lowes klassiske “(What’s so funny ‘bout) Peace, Love & Understanding» og Texas-legenden Doug Sahms «Dynamite Woman». Spilt inn i Kitchen Studio hos produsent Kim Edvard Bergseth (Amund Maarud, Bill Troiani, Malin Pettersen, Adam Douglas m. fl), og Tore Blestrud, Norges steelgitarmester, gjester på 3 låter. Foreløpig kun digital-release, men albumet planlegges utgitt på vinyl tidlig i november. Albumet er en hyllest til levd liv og hva som fikk oss til å begynne med alt dette ”in the first place”; rockens historie og Americana-kulturen, satt inn i en norsk sammenheng og med et glimt i øyet. Og fullfører drømmen om et oppfølger-album 30 år etter forrige, Americana-inspirert musikk med norske tekster, og Stein fortsetter:
– Det er mange gode grunner til det – den opprinnelige grunnen var at Bjørn solgte oss på ideen om norske tekster til 1994s «Amors bil». Jeg fant fort ut at jeg både sang bedre og klarte å skrive mer interessante tekster på norsk – etter det har vi ikke sett oss tilbake.

………………………………………………..

Musikkmedia om «Motorvei til Månen»:

Blues News (BBBBB / 5)
«Dette albumet kommer til å sitte limt i min spiller denne høsten. Det er så gøy og herlig og lekende å oppleve et comeback av The Contenders så bra som dette har blitt … Med kraft, levd liv og fortsatt lekenhet … her svinger The Contenders seg virkelig opp med et album som uler av spilleglede, kreativitet og den tidløse rootsy rockefoten som de forlot oss med for 30 år siden. Alt intakt. Titanic flyter, og det er håp for oss alle. The Contenders viser oss det.» (Johnny Andreassen, Blues News)
– –
Opp som en fugl Fønix – The Contenders
«… The Contenders har ikke akkurat overøst oss med ny musikk de siste tiåra. Men så viser det seg at de heldigvis har stayerevne… Det er vanskelig ikke å like The Contenders. Brødrene Kulseth med følge kommer fra Solør, og har – ikke minst tekstmessig – mye til felles med selve ånden i den fantastisk fine tv-serien «Rådebank»… Coolt band, i enhver forstand…» (Arild Rønsen, Puls)
– –
Erik Valebrokk: Ny musikk august 2024
«The Contenders (tilbake med første album på 30 år (!) og her representert med en fantastisk gjendiktning av Nick Lowes «(What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love And Understanding» som de har kalt «Trua på kjærligheten»)…» (Erik Valebrokk – På spilleliste)

………………………………………………..

The Contenders ble dannet i 1988 og fikk sin fullverdige besetning av opprinnelige Solør-karer i 1990. De startet opp som husband på legendariske Cruise Café i Oslo – inspirert av tidens americana- og roots-bølge og som en norsk variant av NRBQ, Sir Douglas Quintet, the Fabulous Thunderbirds, Los Lobos, Dr. Feelgood og Rockpile. Repertoaret var en blanding av “American Southern music”; New Orleans-rhythm & blues, Texas-blues og honky-tonk country-rock – først kjente og ukjente coverlåter, men med stadig flere egenskrevne sanger. Bandet fikk kontrakt med plateselskapet EMI (nå Warner) og spilte inn sin første LP «The Contenders» på fire dager i mars 1989.

I 1992 kom oppfølgeren «Radioland» som solgte 15 000 album, og singelen nådde førsteplass på den offisielle norske Topp 40-radiolisten. Samme år fikk the Contenders varme opp for Tom Petty & the Heartbreakers på to konserter i Sverige for tilsammen nesten 20 000 mennesker – et absolutt høydepunkt. I 1994 kom albumet «Amors Bil» der bandet debuterte med et helt album med norske tekster. Samme år spilte bandet på OL-scenen i Lillehammer sammen med DeLillos, der dobbeltkonserten fikk dobbel-6 på terningen av Dagbladet. Bandet roet ned aktiviteten utover 90-tallet, men har egentlig aldri offisielt lagt opp. Deler av bandet har bidratt på en rekke plater og konserter med blant annet Roy Lønhøiden, Trond Granlund, Martin Hagfors, Casino Steel og siste tre år på utsolgte hyllest-konserter «Songs of Tom Petty» og «Songs of Doug Sahm» for Norsk Americana Forum på Herr Nilsen, Røverstaden, Halden Musikkfilmfest mm. Gitarist Bjørn Nilsen er også snart aktuell med ny cd ,»Sugarado», med sitt eget band Nilsen’s Southern Harmony. Nylig spilte The Contenders på Notodden Bluesfestival og Revolver Oslo, med debut av nye låter og sønnen til Doug Sahm; Shandon Sahm, som special guest til et begeistret publikum, noe som sannsynligvis vil repeteres neste år. Det jobbes med booking av konserter til vinteren mot sommer 2025 og konsertliste legges ut senere.

The Contenders:
Stein Kulseth: Piano og vokal
Bjørn Kulseth: Gitar og vokal
Bjørn Nilsen: Gitar
Odd Eirik Fleischer: Bass
Per Ivar Stræte: Trommer
Kåre Rognsaa: Saxofon
Audun Os: Saxofon

Liner notes / av Levi Henriksen

Hvor skal jeg egentlig begynne? Med at Bjørn Kulseth er født til å være popstjerne, eller at blodharmoniene til han og broren, Stein, fra fødselen av har gitt dem noe av det samme sangmessige fortrinnet som andre gudbenådede brødreacts som Phil og Don eller Ira og Charlie, bare for å nevne noen.
Jeg begynner begge steder.

Første gang jeg så Brødr. Kulseth i levende live var i Byparken i Kongsvinger. Det kan ha vært på en amatørmønstring, det kan ha vært som masseoppvarming for The Cut (ja, det er så lenge siden). Før brødrene hadde spilt en tone med sin new wave-trio Skvisa Kvise var jeg fullstendig fjetret over hvordan de framsto, eller rettelse, hvordan han, Bjørn, så ut. Hvit kort jakke, røde semskede sko og en popstjernesveis jeg ikke kunne forstå at det var mulig å oppdrive utenfor de hippeste frisørsalongene i London, og som fikk oss i de andre lokale bandene til å sparke sjenert i turnsko med jordslag og dra hendene beskjemmet gjennom håret vi selv hadde tupert. Hvordan de spilte har jeg en mindre klar erindring av, men Bjørn Kulseth hadde det derre frontmanngenet som bare gjorde at jeg kjøpte hele pakka, og jeg har aldri glemt hvordan de sang, brødrene. Stein var på ingen måte et like naturlig midtpunkt som storebror, men han hadde den samme maniske tilnærmingen som kjennetegner alle store sidemenn, trå til når det trengs og ta et skritt tilbake når det er påkrevd og slik har de fortsatt i alle år. Når de to synger sammen klarer jeg ikke å skille hvor den ene begynner og den andre slutter, det er forresten helt irrelevant, sammen trer brødrene inn i en høyere enhet, der det ikke finnes noen Bjørn, det ikke finnes noen Stein, bare Brødr. Kulseth som er ute på en livslang misjon; å flette disse blodharmoniene inn i hverandre og få hver eneste sang til å gynge og svinge, slik som gutta fra den andre sida av havet, Nick Lowe, Tom Petty, The Blasters og Jerry Lee Lewis, for ikke å glemme diverse band og enkeltartister med Doctor i navnet. Og det er mulig jeg tar feil nå, men jeg innbiller meg at de to aldri krangler, at de helt intuitivt løser enhver musikalsk floke og at de ikke trenger å tenke, at de bare gjør det de gjør like naturlig som å puste. Med et lite forbehold. Noen ganger tenker jeg at Bjørn er som Don Quijote, den ganske så impulsive lavadelsmannen og wanna be-ridderen, som red rett fram gjennom et at verdenshistoriens aller største romanverk uten å tenke seg altfor nøye om, mens det er den trofaste tjeneren, Sancho Panza, altså Stein, som egentlig holder sirkuset sammen, eller om du vil, nøster sammen trådene etter den andres innfall.

The Contenders er nå inne i sitt fjerde ti-år som band, de har eksistert i over to millennier og lenge så det ut til å bli med tre plater, men nå 35 år etter debuten foreligger altså det vanskelige fjerdealbumet Motorvei til månen. Bandet forsøker å tone forventningene ned gjennom å hevde at det er ikke er noen forventninger, men hos meg melder det seg flere tanker samtidig. Hvorfor ble ikke forløperen Amors Bil – The Contenders første plate på norsk – den kunstneriske og kommersielle suksessen den fortjente å være. For meg som forfatter ble den svært viktig når det gjaldt å forstå hvordan jeg skulle skrive troverdig på en amerikansk måte om norske forhold. Hvor ofte i mine bøker har jeg ikke vridd på linjer som «jeg var prinsen av Kongsvinger, tok en burn out med stil, knekte dødens pekefinger på en treminutters mil», «i over en halv time under en hel måne» eller kanskje min favoritt; «Du retter på kjolen, og jeg ved det betyr farvel», fullverdige noveller risset opp med noen få setninger.

Hvorfor har The Contenders som sine svenske søskenbarn Wilmer X ikke nådd ut til massene på samme måte? Hvorfor er det ikke The Contenders, fra ikke akkurat verdensmetropolen Flisa & omegn, som blir sett på som noen av landets fremste bygdekronikører, for de har alt et slikt band skal ha. De gode låtene, den underliggende popsensibiliteten, forståelsen for det håndverket det faktisk er å skrive en enkel, men catchy låt, underfundige tekster som like gjerne er humoristiske som såre, og de har et lokomotiv av en rytmeseksjon som på Stones-vis alltid får det til både å rocke og rulle. Er bandet late? Har de ikke villet det nok? Da de varmet opp for Tom Petty & The Heartbreakers i 1992 på to konserter i Sverige, ble visstnok sjefen selv så imponert at han ville ha de med videre på resten av Europa-turneen, men The Contenders takket nei. Hvorfor vet jeg ikke, og det er egentlig ikke viktig heller. Jeg velger å tro at The Contenders alltid har gjort det de selv finner for godt, og at selv nå, over 60 år nord i livet slik de fleste medlemmene er, har de aldri sluttet å tro på det gode budskapet om at musikken, den virkelige gode musikken kan frelse deg, og la deg de og dine medmusikanter med musketerbravur, dere vet, «en for alle, alle for en», igjen kunne bli 18 år, om ikke annet enn i tre minutter og tjue sekunder. Ikke det at jeg tror The Contenders etterstreber sin andre ungdom, snarere er de i ferd med å tre inn i rollen som eldre statsmenn, musikkambassadører og konservatorer for Americana på norsk, samtidig som den voldsomme begeistringen de føler for sine forbilder, i bunn og grunn er det ikke noe annet enn en gjeng fanboys, gjør at de kan fortsette og fremstå som et sultent og ikke minst, troverdig, band mens mange av dere samtidige kolleger er blitt blåkopier av seg selv. De har også et navn som forplikter. Utfordrerne. Hvor mange comeback med påfølgende knock out-seire har ikke mange av boksesportens største navn stått for? «De beste drama jeg så hadde bare en akt» sa F. Scott Fitzgerald, vel, jeg går ut fra at han aldri rakk å høre om hverken Muhammad Ali eller The Contenders.

Levi Henriksen, juli 2024, et sted inne langs svenskegrensa.

………………………………………………..